Denne uken måtte jeg innrømme at jeg hadde mistet jomfruen min for første gang i flere tiår. Dette var første gang jeg noen gang hadde onanert. Det virket som min jomfruelighet ville alltid holde løftet om å få til å knulle mannen min før jeg giftet seg med ham. Jeg gikk gjennom en slags etterovergangsfase. Nå har jeg brukt år som fantaserer om å være rundt mannen som seksuelt stimulerte meg. Med unntak av tiden jeg hadde med søsteren min (en fyr jeg giftet meg med noen korte år før overgangen), har jeg aldri følt meg for behagelig å ha sex selv. Det er ikke fordi det er alt. Det er fordi jeg føler meg ubehagelig å ha sex fordi jeg føler at jeg blir sett på. Men det betyr ikke at jeg har samme usikkerhet. Jeg tror min første natt på badet, det var et lys show på. Da jeg gikk utenfor var jeg veldig spent. Jeg følte at jeg var flytende i luften. Jeg svetter faktisk mye og følte seg kvalm. Noen ganger våknet jeg naken og skjønte hva som føltes som noen få skritt fra hvor jeg var. Først tenkte jeg ikke på å ha sex. Jeg ville ikke. Jeg tenker ikke på å gjøre det. Da fortalte de meg at de hadde tatt medisinen, og jeg var gravid, og de hadde fortalt meg at jeg skulle få barnet på grunn av all smerte.